Should I stay or should I go?

Sjappa er stengt, men varene skifter hender i mange parallelle tidslinjer. Ikke lengre sammenvevd som i går. Maskineriet går på sparebluss, men de som stiller velvillig opp er klar over at de vil tære på reservene over tid. Det er unntakstilstand i den stille delen av verden. Den delen av verden der nordlyset er det mest urolige på himmelen og havet aldri står i ro. Og menneskene, de som aldri holder kjeft men er rolige til sinns. De menneskene er ikke til å kjenne igjen. I går klappet de en ukjent på øvre del av ryggen da den ukjente hostet og harket på bussen. I dag er seteradene uten ei sjel. Kanskje er et og annet sete okkupert av et par setemuskler, en torso og noen kvite knokler. Men sjela, den gikk av på forrige stopp.

Det er unntakstilstand og jeg har akkurat vugget korka på en Talisker frem og tilbake tilstrekkelig antall ganger slik at den skarpe men varme duften av malt og salt sjø siver inn i nesa. Det er helst slike duftmolekyler jeg ønsker å innånde i disse dager. Små molekyler som i møtet med frisk luft og varmen fra vedovnen piler usynlig i alle retninger. Jeg tror jeg kan se hvordan de skyver luft foran seg og sakker av når motstanden blir for stor. De forsvinner. Ut i intet og inn i meg. Jeg har hamstret. Det er tvilsomt at mengden tilsvarer antallet doruller mennesker tror skal redde dem ut av krisen, men to kartonger Wongraven og ei Talisker gir meg den tryggheten jeg behøver. Den tiden jeg behøver.

Ungene sover. De to uskyldige jentene som ikke helt forstår hvorfor vi er her. Hvorfor boareseadni ikke er her. Det er noe som mangler i puslespillet som utgjør jentenes tanker. Eadni jobber. Visstnok skal ho jobbe mye i tiden fremover. Barnehagene er stengt. Minstejenta fikk et ørlite øyeblikks emosjonell reaksjon da det gikk opp for henne, før det var glemt som alt annet i øyeblikkene i en treårings liv. Skolene er stengt. Eldstejenta fant Nintendoen og dro på spøkelsesjakt i Luigis herskapshus. Lekser og skolearbeid tilhører neste uke. Om enn som noe uvisst, tilsendt elektronisk av en lærer som i hennes sinn, akkurat nå både er og ikke er i klasserommet, akkurat like mye som jeg kommer til å måtte være de neste ukene eller månedene.
Ungene er like lite opptatt av realiteten, som realiteten ser ut til å være opptatt av ungene.

Det er ikke uforståelig at vi er her nå. Det har vært en varslet situasjon. På samme måte som turistene som tidligere i uka brøt vikeplikten og forsøkte å ta en u-sving foran meg skapte kaos for seg selv, meg og møtende trafikk, har utlandets kaos tatt en sving nordover. Rettere sagt har vi tatt en u-sving på kontinentet og dermed skapt kaos for oss selv. Jeg skjønte det egentlig allerde da bilene var centimetere unna nærkontakt. Vi var for nær hverandre. For nær til at hverdagen kunne fortsette som før. Vi var der i dag også. Da vi rømte. Da vi rømte fra eadni og jobben hennes og sykdom og byen. Vi møtte bilene som hadde møtt hverandre litt for fort, litt for hardt. Ingen død. Bare hardt nok til å involvere legevakt og undersøkelser på sykehus. Og ei timelang ventetid i kø med tissetrengt treåring, to meter høye brøyteskavler og skuelystne mennesker som vandret frem for å observere. Det var som om ingen kom tilbake.

Forleden kom et nytt varsel. Ikke bare hadde nyhetene meldinger om betraktelig flere tilfeller av viruset her til lands. Så mange at det uunngåelige var nært forestående. Det var på vei ut til bilen jeg forsto det.

På det østvendte mønet på nabohuset satt det ei kråke og ventet på meg. Da jeg nærmet meg snudde den seg i min retning og utstøtte sine taktfaste "kraa kraa" med det som kan ha vært to sekunders mellomrom, men som føltes som en evighet. For hvert skritt jeg tok,  kraet den like taktfast i min retning. Helt til jeg bøyde av mot parkeringsplassen, stoppet opp og snudde meg, bare for å se mot et falmet svart tak som manglet siluetten av en fugl i samme farge.

Et Hvileløst Mørke

Hvileløshet

Kanskje et av de underligste begreper å forstå
Et vell av betydninger
Som den sterkeste isbryter i arktis ville slitt med å rive i stykker
Er man hvileløs når man venter
Når man ikke får sove om natten
Når brødet ikke spretter opp av brødristeren det øyeblikket man forventer
Når noen sniker seg inn på badet rett foran nesa på en
Når alle setene på lesesalen er opptatt
Eller når regnet øser ned
Og man aller helst skulle hatt solskinn

Statistikere forteller
Et menneske bruker i snitt to uker av sitt liv på å vente på
A til fots
Et lys skal skifte fra rødt til grønt
B på hjul
Et lys skal skifte fra rødt til grønt
Vi frykter det motsatte
Ventetiden hastes vekk

Hvor mye venter vi da i løpet av et helt liv?

Vi venter på buss og trikk
Er vi riktig uheldige venter vi på begge deler
Vi venter på at klokken skal bli fire
At arbeidsdagen er over
Vi venter på lønning
På at maten skal bli varm
Kaffen skal koke
Sulten skal stilne
Vi venter på at noe spennende skal strømme over TV-skjermen
På at det skal bli kveld og mørkt
Vi venter atter en gang på søvn
På fortsettelsen av forrige natts drøm
Som brått ble avbrutt
På neste dag
På nye muligheter
Vi venter på forandringer
Og vi får det samme

Oftest ser vi ikke hvor mye vi venter
Vi stilner vår hvileløshet med å gjøre noe annet
Vi venter på noe annet
I påvente av det første
Og vi slapper av å hvile
Men blir slitne likevel
Vi forblir hvileløse skapninger
Fanget i en karusell
En runddans hvor vi ikke lenger biter oss i halen
Men i stedet
Kryper inn i vårt eget rasshøl
Forsvinner fra eksistensen

9 år i utlendighet

Kall det gjerne en flukt
Kall det eksil om du måtte ønske
Passer det bedre å antyde at det var feighet
Ja, da kaller du det feighet.

Fra etterlivet gir hvalfangeren sin hilsen
Rak i ryggen og våt på beina
Fra det hinsidige er han tilbake
Kanskje kom han drivende på land etter østavinden stilnet
Muligens var grava på havets bunn for liten
For trang
Slik at han steg opp til overflaten
Etter luft

Bare for å finne at alle hadde heist seil

Vendt hjem

En hvalfangers død er en annens brød.

En hvalfanger har seilt på sitt siste hav.
Hans byrder ble for mange, for store og for meningsløse.
Han avgikk med døden på det mest nedverdigende vis, for en mann av havet skal dø i giv akt mens hans skute blir hentet av døden. Med hånden på relingen skal han holde seg fast og møte døden med manndoms kraft. Han skal kjenne vannet stige opp langs fotene, lårene, lysken. Vannet skal omslutte hans ranke rygg og dunke mot hans stolte brystkasse. Med vann til halsen skal han sette høyre hånd til skipslua. Hans død skal stå som en seier for mennesket midt i undergangen. Han skal smake blodet med et smil om munnen, slik at døden ikke tør se ham i øynene når den henter ham ned i det mørke kalde dyp. Med en hånd til luen skal han gjennom irrgrønt hav gi sin salutt til det siste glimt av livet, og døden skal ikke kjenne en smak av seier.

For hvalfangeren ble ikke dette forelest i livets skole. For ham kom ikke døden smygende med bortgjemt ansikt. Han valgte å gi seg selv til døden gjennom sin egen harpun. Et skudd rett i hjertet var det han fant mest hensiktsmessig. Å ramme det punkt der følelsene satt som dypest. Et skudd til hodet ville klart vært det mest effektive og den raskeste veien for å se inn i de tause øynene til dødens knokelansikt. Men et skudd i hjertet ville gi han den glede å kjenne sin smerte stilne i noen sekunder, før døden heiser sitt flagg på hans skute. Et lykksalig farvel skulle han da kunne rekke, lykksalig, men forruten ære.

Aldri mer skal gjestene på hans stamcafe høre hans kommentarer eller kjenne hans blikk. Selv tar jeg mitt farvel med denne ulykksalige mann med disse ord.

Jeg regner med vi møtes i det neste liv, da kanskje vi sammen skal seile på fjærlette vinger.

Farvel.

Gamle redskaper får nytt liv

For mange år siden bodde det ei jente ikke langt fra huset der jeg vokste opp. Det var titt og ofte at skategjengen dro på besøk til henne. Vi besøkte henne ikke nødvendigvis fordi vi likte henne, for hun var faktisk mindre pen, ganske irriterende og muligens ikke så alt for smart. Vi liker å tro vi besøkte henne for underholdningen sin skyld, men hun bodde sammen med sine besteforeldre, og i besteforeldres hus finnes det ofte kaker, brus og godterier. Slikt faller jo lett i smak hos sultne skategutter som er tom for energi etter en lang dag på rullebrettet.

En gang lurte jeg henne, og det var ganske så grundig. Jeg tror ikke det var meningen å lure henne, men det ble nå slik. Jeg hadde drukket opp innholdet i colaflaska og snudde meg mot henne med den tomme flaska mot munnen min.
- Hallo, sa jeg inn i flaska med en dyp stemme og la handa over flasketuten.
- Visste du at man kan stenge lyder inne i ei flaske?
Hun så meget forundret ut i det jeg førte flaska mot øret hennes og løftet handa vekk og et dypt og stille Hallo sivet ut av munnen min. Den stakkars jenta ble helt fra seg av begeistring og forundring. Det gikk tydeligvis an å stenge lyder inne i ei flaske.

Med denne historien i bakhodet har jeg nå fylt vannflaska med teorier om Enhetskolen, motivasjon, læring, selvoppfatning, læreplaner, didaktikk, læringsmiljø, klasseledelse, oppdragelse, sosialisering, Mead, Piaget, Vygotsky, Skinner, Fröbel, Pestalozzi, Durkheim, Dewey, Behaviorisme, kognitiv psykologi, Fenomenologisk og humanistisk Psykologi, konstruktivisme og skolen som sosialiseringsarena. Da er det bare å åpne flaska under morgendagens muntligeksamen i Pedagogikk og slippe ordene fri. Problemet er at jeg glemte å fylle flaska med vann før jeg stengte all teorien inne, så det vil utvilsomt se noe snålt ut å sitte å patte på ei tom vannflaske i 45 minutter.

Å skyte på feil skive

Eksamensvakter er nokre forunderlege vesen. Nokon tar arbeidet seriøst og vandrar mistenksam rundt og trur alle studentane forsøker og fuske, andre er vakt berre for moro skuld, mens nokon sitt i eit hjørne og halvsov til ein stakkar student kjen at blæra svell og må forlate plassen for å tømme seg.
Eg har hatt eksamen i Norsk i dag. Då vakta sjekka kandidatnummer til personen som satt bak meg høyrde eg at dette var ei vakt som var av den pratfulle og nysgjerrige typen.

- Jaså, du kjem frå Rissa du? Ja, då kjen du vel han Torstein?
- Eh, jadda.
- Åh, han er jo slik ein herleg gut. Tvers gjennom snill.

Eg prisa meg lykkeleg over at eg kjem frå ein anna kant av landet, og at vakta neppe kjende til nokre av mine vennar.

- Åja, du heiter det du? Då kjenne du vel han ........?
- Ehm, ja, det er far min.
- Åh Herregud, han har eg jo jobba samen med i ......... Han var jo sånt ein framragande ......... og ........ Eg har ikkje treffe han på lenge, korleis gjeng det med han?
- Ehm… Eg har ein eksamen eg må gjere. I love to chitchat, men sorry. Eg er i så fint eit driv skjønna du.
- Oi, ja, eg skal ikkje plaga deg meir. (særs snurt)

Nede på bunnen i det dype hav....

...Der ligger en hvalfanger og kaver. Med beina støpt fast i et tonn sement synker han dypere og lengre ned i mørket enn han noen gang har vært. Er dette straffen, tenker han. Skal han ende sitt liv som ei livredd sild? Det gjelder å holde seg i stimen, fikk han høre da han var en liten yngel, og derfor har han gjort det siden. Stimen har begynt å svømme i sirkel og beveger seg raskere og raskere. Han kjenner seg svimmel og ør, og det koster krefter å svømme med et tonn sement som dekker føttene helt opp til midt på leggen. Han vet hvorfor stimen svømmer i rundt og rundt. Han vet at nede i dypet lurer Spekkhuggerne, de voldelige hvalene som kler sort-hvitt like godt som Chaplin og King Kong. Det koster dem lite å sette fart oppover og pløye tvers gjennom den store stimen han fortvilt forsøker og holde seg fast ved. For det er slik de gjør det. Med det åpne gapet der sylskarpe tenner står på rekke og rad. Det gjelder å følge på i karusellen som blinker og glitrer som ei gigantisk, undervanns discokule. Mens tyngden trekker han lenger og lenger mot det svarte og ukjente, ser han det. Kanskje livet er en fest, en vals på havbunnens glassklare dansegulv, med ei enorm discokule som blinker som stjernene på himmelen. Han vet at svarthvithvalene der nede har navn. Disse er tatovert på hver kroppsdel. Det er skrevet hvem som vil ha sin del av kaka, ei salig blanding av menneskekjøtt og sildehud, av hår og tranluktende tarmer. Klarer han å holde seg til stimen bare en liten stund til vet han at alle bekymringer er over. Da vil ikke Allergi jage etter hans hode lengre og gjøre han sliten og matt, Snart faller også Eksamen av lasset. Sommerjobb har forlatt markedet og svømt sammen med sine inn i solnedgangen og forsvant som det berømte dugget for solen. Ei uke til så er han fri og kan svømme trygt inn Sildfjord for å treffe sin make. En hel sommer uten forpliktelser og mas. Selvsagt vet han at drømmer koster penger, og en jobb ville vært nok til å realisere disse. Livet går ikke alltid på skinner. Men selv ei sild trenger drømmer. Drømmens utilgjengelighet kan være sur som bare det, eller sint om den vil, men drømmene består og holder selv hvalfangere med betong rundt beina flytende. Det sies om et rovdyr at de velger seg det letteste byttet. Om det er en tiger, ei løve, en sel, en rev, en ulv, ei gjedde eller en spekkhugger, gir ingen forskjell. De lever for å drepe vesner med drømmer. Men drømmer har holdt hans hjerte intakt før, så hvorfor ikke denne gangen også.
Drømmer koster kanskje penger, men hva skal vel en med penger drømme om?

En høy A

For tiden er skolehverdagen preget av eksamensforberedelser og i dag var det tid for muntlig prøveeksamen i pedagogikk. Det er en gruppeeksamen og jeg skal opp sammen med tre andre. Disse er "Gamla", "Rockstar", og "Realityfjeset". Meningen er at vi under eksamen skal diskutere et tema i ca 45 minutter. Dagens forsøksminutter foreløp slik:

Gruppa: Blabla, pjatt pjatt, og litt mer faglig, men rotete tjas!

ped-læreren: Ja, dette var bra, men selv på A-nivå finnes det småpirk.

Hvalfangeren: (forbauset)Mener du at denne besvarelsen står til en A?

Ped-læreren: Ja, det var et faglig teoretisk nivå over diskusjonen som er mye mer enn forventet, så ja, Det er klart en A.

Realityfjeset: (sjokkert) Har du spist Fleinsopp eller???

Vel, det ser ut til at gruppa mi har mye å forsvare under den egentlige eksamen.

Jag är en banan

Alle opplever det nok en gang i livet, at tingenes tilstand ikke henger sammen. Man undrer seg over hvor man er, hvorfor man er der, og ikke minst hvordan man kom dit. Veien kan være lang og snirklete, eller kort og brutal; Det er ikke alltid man oppdager forandringen før det er for sent. Vel, jeg har vært der, i rennesteinen, i grøfta, i det mørkeste avlukke av mitt eget sinn. Dermed er en bloggs død er en annens fødsel. Jeg har kledd av meg skallet jeg har gjemt meg inne i den siste tiden. Jeg er klar for å fortæres av verden, av nyvunnet kjærlighet, av sommer, sol og vann.
Men ikke minst. Jeg er klar til å skrive blogg igjen.