Sjappa er stengt, men varene skifter hender i mange parallelle tidslinjer. Ikke lengre sammenvevd som i går. Maskineriet går på sparebluss, men de som stiller velvillig opp er klar over at de vil tære på reservene over tid. Det er unntakstilstand i den stille delen av verden. Den delen av verden der nordlyset er det mest urolige på himmelen og havet aldri står i ro. Og menneskene, de som aldri holder kjeft men er rolige til sinns. De menneskene er ikke til å kjenne igjen. I går klappet de en ukjent på øvre del av ryggen da den ukjente hostet og harket på bussen. I dag er seteradene uten ei sjel. Kanskje er et og annet sete okkupert av et par setemuskler, en torso og noen kvite knokler. Men sjela, den gikk av på forrige stopp.
Det er unntakstilstand og jeg har akkurat vugget korka på en Talisker frem og tilbake tilstrekkelig antall ganger slik at den skarpe men varme duften av malt og salt sjø siver inn i nesa. Det er helst slike duftmolekyler jeg ønsker å innånde i disse dager. Små molekyler som i møtet med frisk luft og varmen fra vedovnen piler usynlig i alle retninger. Jeg tror jeg kan se hvordan de skyver luft foran seg og sakker av når motstanden blir for stor. De forsvinner. Ut i intet og inn i meg. Jeg har hamstret. Det er tvilsomt at mengden tilsvarer antallet doruller mennesker tror skal redde dem ut av krisen, men to kartonger Wongraven og ei Talisker gir meg den tryggheten jeg behøver. Den tiden jeg behøver.
Ungene sover. De to uskyldige jentene som ikke helt forstår hvorfor vi er her. Hvorfor boareseadni ikke er her. Det er noe som mangler i puslespillet som utgjør jentenes tanker. Eadni jobber. Visstnok skal ho jobbe mye i tiden fremover. Barnehagene er stengt. Minstejenta fikk et ørlite øyeblikks emosjonell reaksjon da det gikk opp for henne, før det var glemt som alt annet i øyeblikkene i en treårings liv. Skolene er stengt. Eldstejenta fant Nintendoen og dro på spøkelsesjakt i Luigis herskapshus. Lekser og skolearbeid tilhører neste uke. Om enn som noe uvisst, tilsendt elektronisk av en lærer som i hennes sinn, akkurat nå både er og ikke er i klasserommet, akkurat like mye som jeg kommer til å måtte være de neste ukene eller månedene.
Ungene er like lite opptatt av realiteten, som realiteten ser ut til å være opptatt av ungene.
Det er ikke uforståelig at vi er her nå. Det har vært en varslet situasjon. På samme måte som turistene som tidligere i uka brøt vikeplikten og forsøkte å ta en u-sving foran meg skapte kaos for seg selv, meg og møtende trafikk, har utlandets kaos tatt en sving nordover. Rettere sagt har vi tatt en u-sving på kontinentet og dermed skapt kaos for oss selv. Jeg skjønte det egentlig allerde da bilene var centimetere unna nærkontakt. Vi var for nær hverandre. For nær til at hverdagen kunne fortsette som før. Vi var der i dag også. Da vi rømte. Da vi rømte fra eadni og jobben hennes og sykdom og byen. Vi møtte bilene som hadde møtt hverandre litt for fort, litt for hardt. Ingen død. Bare hardt nok til å involvere legevakt og undersøkelser på sykehus. Og ei timelang ventetid i kø med tissetrengt treåring, to meter høye brøyteskavler og skuelystne mennesker som vandret frem for å observere. Det var som om ingen kom tilbake.
Forleden kom et nytt varsel. Ikke bare hadde nyhetene meldinger om betraktelig flere tilfeller av viruset her til lands. Så mange at det uunngåelige var nært forestående. Det var på vei ut til bilen jeg forsto det.
På det østvendte mønet på nabohuset satt det ei kråke og ventet på meg. Da jeg nærmet meg snudde den seg i min retning og utstøtte sine taktfaste "kraa kraa" med det som kan ha vært to sekunders mellomrom, men som føltes som en evighet. For hvert skritt jeg tok, kraet den like taktfast i min retning. Helt til jeg bøyde av mot parkeringsplassen, stoppet opp og snudde meg, bare for å se mot et falmet svart tak som manglet siluetten av en fugl i samme farge.
