En hvalfanger har seilt på sitt siste hav.
Hans byrder ble for mange, for store og for meningsløse.
Han avgikk med døden på det mest nedverdigende vis, for en mann av havet skal dø i giv akt mens hans skute blir hentet av døden. Med hånden på relingen skal han holde seg fast og møte døden med manndoms kraft. Han skal kjenne vannet stige opp langs fotene, lårene, lysken. Vannet skal omslutte hans ranke rygg og dunke mot hans stolte brystkasse. Med vann til halsen skal han sette høyre hånd til skipslua. Hans død skal stå som en seier for mennesket midt i undergangen. Han skal smake blodet med et smil om munnen, slik at døden ikke tør se ham i øynene når den henter ham ned i det mørke kalde dyp. Med en hånd til luen skal han gjennom irrgrønt hav gi sin salutt til det siste glimt av livet, og døden skal ikke kjenne en smak av seier.
For hvalfangeren ble ikke dette forelest i livets skole. For ham kom ikke døden smygende med bortgjemt ansikt. Han valgte å gi seg selv til døden gjennom sin egen harpun. Et skudd rett i hjertet var det han fant mest hensiktsmessig. Å ramme det punkt der følelsene satt som dypest. Et skudd til hodet ville klart vært det mest effektive og den raskeste veien for å se inn i de tause øynene til dødens knokelansikt. Men et skudd i hjertet ville gi han den glede å kjenne sin smerte stilne i noen sekunder, før døden heiser sitt flagg på hans skute. Et lykksalig farvel skulle han da kunne rekke, lykksalig, men forruten ære.
Aldri mer skal gjestene på hans stamcafe høre hans kommentarer eller kjenne hans blikk. Selv tar jeg mitt farvel med denne ulykksalige mann med disse ord.
Jeg regner med vi møtes i det neste liv, da kanskje vi sammen skal seile på fjærlette vinger.
Farvel.
