En hvalfangers død er en annens brød.

En hvalfanger har seilt på sitt siste hav.
Hans byrder ble for mange, for store og for meningsløse.
Han avgikk med døden på det mest nedverdigende vis, for en mann av havet skal dø i giv akt mens hans skute blir hentet av døden. Med hånden på relingen skal han holde seg fast og møte døden med manndoms kraft. Han skal kjenne vannet stige opp langs fotene, lårene, lysken. Vannet skal omslutte hans ranke rygg og dunke mot hans stolte brystkasse. Med vann til halsen skal han sette høyre hånd til skipslua. Hans død skal stå som en seier for mennesket midt i undergangen. Han skal smake blodet med et smil om munnen, slik at døden ikke tør se ham i øynene når den henter ham ned i det mørke kalde dyp. Med en hånd til luen skal han gjennom irrgrønt hav gi sin salutt til det siste glimt av livet, og døden skal ikke kjenne en smak av seier.

For hvalfangeren ble ikke dette forelest i livets skole. For ham kom ikke døden smygende med bortgjemt ansikt. Han valgte å gi seg selv til døden gjennom sin egen harpun. Et skudd rett i hjertet var det han fant mest hensiktsmessig. Å ramme det punkt der følelsene satt som dypest. Et skudd til hodet ville klart vært det mest effektive og den raskeste veien for å se inn i de tause øynene til dødens knokelansikt. Men et skudd i hjertet ville gi han den glede å kjenne sin smerte stilne i noen sekunder, før døden heiser sitt flagg på hans skute. Et lykksalig farvel skulle han da kunne rekke, lykksalig, men forruten ære.

Aldri mer skal gjestene på hans stamcafe høre hans kommentarer eller kjenne hans blikk. Selv tar jeg mitt farvel med denne ulykksalige mann med disse ord.

Jeg regner med vi møtes i det neste liv, da kanskje vi sammen skal seile på fjærlette vinger.

Farvel.

Gamle redskaper får nytt liv

For mange år siden bodde det ei jente ikke langt fra huset der jeg vokste opp. Det var titt og ofte at skategjengen dro på besøk til henne. Vi besøkte henne ikke nødvendigvis fordi vi likte henne, for hun var faktisk mindre pen, ganske irriterende og muligens ikke så alt for smart. Vi liker å tro vi besøkte henne for underholdningen sin skyld, men hun bodde sammen med sine besteforeldre, og i besteforeldres hus finnes det ofte kaker, brus og godterier. Slikt faller jo lett i smak hos sultne skategutter som er tom for energi etter en lang dag på rullebrettet.

En gang lurte jeg henne, og det var ganske så grundig. Jeg tror ikke det var meningen å lure henne, men det ble nå slik. Jeg hadde drukket opp innholdet i colaflaska og snudde meg mot henne med den tomme flaska mot munnen min.
- Hallo, sa jeg inn i flaska med en dyp stemme og la handa over flasketuten.
- Visste du at man kan stenge lyder inne i ei flaske?
Hun så meget forundret ut i det jeg førte flaska mot øret hennes og løftet handa vekk og et dypt og stille Hallo sivet ut av munnen min. Den stakkars jenta ble helt fra seg av begeistring og forundring. Det gikk tydeligvis an å stenge lyder inne i ei flaske.

Med denne historien i bakhodet har jeg nå fylt vannflaska med teorier om Enhetskolen, motivasjon, læring, selvoppfatning, læreplaner, didaktikk, læringsmiljø, klasseledelse, oppdragelse, sosialisering, Mead, Piaget, Vygotsky, Skinner, Fröbel, Pestalozzi, Durkheim, Dewey, Behaviorisme, kognitiv psykologi, Fenomenologisk og humanistisk Psykologi, konstruktivisme og skolen som sosialiseringsarena. Da er det bare å åpne flaska under morgendagens muntligeksamen i Pedagogikk og slippe ordene fri. Problemet er at jeg glemte å fylle flaska med vann før jeg stengte all teorien inne, så det vil utvilsomt se noe snålt ut å sitte å patte på ei tom vannflaske i 45 minutter.

Å skyte på feil skive

Eksamensvakter er nokre forunderlege vesen. Nokon tar arbeidet seriøst og vandrar mistenksam rundt og trur alle studentane forsøker og fuske, andre er vakt berre for moro skuld, mens nokon sitt i eit hjørne og halvsov til ein stakkar student kjen at blæra svell og må forlate plassen for å tømme seg.
Eg har hatt eksamen i Norsk i dag. Då vakta sjekka kandidatnummer til personen som satt bak meg høyrde eg at dette var ei vakt som var av den pratfulle og nysgjerrige typen.

- Jaså, du kjem frå Rissa du? Ja, då kjen du vel han Torstein?
- Eh, jadda.
- Åh, han er jo slik ein herleg gut. Tvers gjennom snill.

Eg prisa meg lykkeleg over at eg kjem frå ein anna kant av landet, og at vakta neppe kjende til nokre av mine vennar.

- Åja, du heiter det du? Då kjenne du vel han ........?
- Ehm, ja, det er far min.
- Åh Herregud, han har eg jo jobba samen med i ......... Han var jo sånt ein framragande ......... og ........ Eg har ikkje treffe han på lenge, korleis gjeng det med han?
- Ehm… Eg har ein eksamen eg må gjere. I love to chitchat, men sorry. Eg er i så fint eit driv skjønna du.
- Oi, ja, eg skal ikkje plaga deg meir. (særs snurt)

Nede på bunnen i det dype hav....

...Der ligger en hvalfanger og kaver. Med beina støpt fast i et tonn sement synker han dypere og lengre ned i mørket enn han noen gang har vært. Er dette straffen, tenker han. Skal han ende sitt liv som ei livredd sild? Det gjelder å holde seg i stimen, fikk han høre da han var en liten yngel, og derfor har han gjort det siden. Stimen har begynt å svømme i sirkel og beveger seg raskere og raskere. Han kjenner seg svimmel og ør, og det koster krefter å svømme med et tonn sement som dekker føttene helt opp til midt på leggen. Han vet hvorfor stimen svømmer i rundt og rundt. Han vet at nede i dypet lurer Spekkhuggerne, de voldelige hvalene som kler sort-hvitt like godt som Chaplin og King Kong. Det koster dem lite å sette fart oppover og pløye tvers gjennom den store stimen han fortvilt forsøker og holde seg fast ved. For det er slik de gjør det. Med det åpne gapet der sylskarpe tenner står på rekke og rad. Det gjelder å følge på i karusellen som blinker og glitrer som ei gigantisk, undervanns discokule. Mens tyngden trekker han lenger og lenger mot det svarte og ukjente, ser han det. Kanskje livet er en fest, en vals på havbunnens glassklare dansegulv, med ei enorm discokule som blinker som stjernene på himmelen. Han vet at svarthvithvalene der nede har navn. Disse er tatovert på hver kroppsdel. Det er skrevet hvem som vil ha sin del av kaka, ei salig blanding av menneskekjøtt og sildehud, av hår og tranluktende tarmer. Klarer han å holde seg til stimen bare en liten stund til vet han at alle bekymringer er over. Da vil ikke Allergi jage etter hans hode lengre og gjøre han sliten og matt, Snart faller også Eksamen av lasset. Sommerjobb har forlatt markedet og svømt sammen med sine inn i solnedgangen og forsvant som det berømte dugget for solen. Ei uke til så er han fri og kan svømme trygt inn Sildfjord for å treffe sin make. En hel sommer uten forpliktelser og mas. Selvsagt vet han at drømmer koster penger, og en jobb ville vært nok til å realisere disse. Livet går ikke alltid på skinner. Men selv ei sild trenger drømmer. Drømmens utilgjengelighet kan være sur som bare det, eller sint om den vil, men drømmene består og holder selv hvalfangere med betong rundt beina flytende. Det sies om et rovdyr at de velger seg det letteste byttet. Om det er en tiger, ei løve, en sel, en rev, en ulv, ei gjedde eller en spekkhugger, gir ingen forskjell. De lever for å drepe vesner med drømmer. Men drømmer har holdt hans hjerte intakt før, så hvorfor ikke denne gangen også.
Drømmer koster kanskje penger, men hva skal vel en med penger drømme om?

En høy A

For tiden er skolehverdagen preget av eksamensforberedelser og i dag var det tid for muntlig prøveeksamen i pedagogikk. Det er en gruppeeksamen og jeg skal opp sammen med tre andre. Disse er "Gamla", "Rockstar", og "Realityfjeset". Meningen er at vi under eksamen skal diskutere et tema i ca 45 minutter. Dagens forsøksminutter foreløp slik:

Gruppa: Blabla, pjatt pjatt, og litt mer faglig, men rotete tjas!

ped-læreren: Ja, dette var bra, men selv på A-nivå finnes det småpirk.

Hvalfangeren: (forbauset)Mener du at denne besvarelsen står til en A?

Ped-læreren: Ja, det var et faglig teoretisk nivå over diskusjonen som er mye mer enn forventet, så ja, Det er klart en A.

Realityfjeset: (sjokkert) Har du spist Fleinsopp eller???

Vel, det ser ut til at gruppa mi har mye å forsvare under den egentlige eksamen.

Jag är en banan

Alle opplever det nok en gang i livet, at tingenes tilstand ikke henger sammen. Man undrer seg over hvor man er, hvorfor man er der, og ikke minst hvordan man kom dit. Veien kan være lang og snirklete, eller kort og brutal; Det er ikke alltid man oppdager forandringen før det er for sent. Vel, jeg har vært der, i rennesteinen, i grøfta, i det mørkeste avlukke av mitt eget sinn. Dermed er en bloggs død er en annens fødsel. Jeg har kledd av meg skallet jeg har gjemt meg inne i den siste tiden. Jeg er klar for å fortæres av verden, av nyvunnet kjærlighet, av sommer, sol og vann.
Men ikke minst. Jeg er klar til å skrive blogg igjen.